Jeg har nemlig noe uoppgjort med det de aller fleste refererer til som sosiale medier. Som oftest blir begrepet brukt om sosiale nettverkstjenester, som Facebook, LinkedIn, Twitter osv. (selv om begrepet omfatter mye mye mer) og alt for ofte handler det om hvordan man skal ta i bruk disse tjenestene.

Hvordan bør man oppføre seg? Hva er den beste strategien? Hvordan kan man best utnytte potensialet i sosiale medier? Jeg bruker sosiale medier ganske flittig, og ser daglig nye linker til suksessoppskrifter på Twitter, fansider som dannes på Facebook, diskusjoner om hvordan man kan nå ut til arbeidsgivere/arbeidstakere på LinkedIn. Og jeg er LEI.

Joda, sosiale medier er spennende, de gir nye muligheter og setter virkelig samtalen i fokus. Jeg synes jo det er såpass spennende at jeg forsker på det og UiB synes det er såpass viktig at de betaler meg for forskningen. Det er ingen tvil om at sosiale medier har endret måten mange kommuniserer med hverandre på, hvem de kommuniserer med og hva slags informasjon de deler med hverandre. Akkurat denne prosessen er i mine øyne utrolig spennende og verdt å følge med på. Likevel er jeg LEI. Hvorfor det spør du? Jo, det skal jeg fortelle deg:

- Alle bedrifter, organisasjoner osv. i Norge har ikke behov for å være aktive på sosiale medier, det er ikke alle som vil få et like stort utbytte av det. For noen vil det kanskje være både bortkastede penger og tid.

- Jeg er grundig lei av alle sosiale medier “ekspertene” som dukker opp i øst og vest, klare for å gi akkurat DEG innføringen i hvordan du skal bruke disse fantastiske tjenestene. For vi trenger jo alle et kurs i sosiale medier, gjør vi ikke? NEI, vi gjør ikke det. Jeg skal gi deg et tips akkurat her og nå, og jeg lover at dette holder for de aller fleste: Dersom du først skal være med så er det viktig å delta aktivt, du må gi for å få, betrakt alt som offentlig og oppfør deg ellers slik du vil at andre skal være mot deg. Got it?

- Alle kan faktisk ikke nå ut med budskapet sitt gjennom sosiale medier. Det er ikke alle Facebook-grupper som slår gjennom, i det hele tatt, og man når ikke ut til hele Norges befolkning gjennom en Twittermelding på 140 tegn. Det holder ikke å bare spre budskapet gjennom sosiale medier, som oftest må det mye mye mye mer til. Joda, sosiale medier kan gjerne gi deg en hjelpende hånd, men det er ikke slik at Ola Nordmann bare kan opprette en gruppe eller blogg og vips så har han fått satt saken sin på dagsorden. Det er ikke alle som har de rette kontaktene og det er ikke alle budskap som når frem gjennom sosiale medier heller. Dessverre.

Nå setter jeg dette veldig på spissen, og jeg er klar over at de aller fleste vet at sosiale medier ikke løser alle markedsførings-, promoterings- eller kommunikasjonsproblemer. Når sant skal sies så holder jeg jo innlegg om sosiale medier selv, og gir gjerne råd om hvordan man kan ta i bruk f.eks. LinkedIn, basert på egen forskning. For det ligger mye positivt der, det ser man jo bare på alle disse oppskriftene, ekspertene og rådene som finnes der ute. De er der ikke uten grunn, og jeg har mange eksempler på akkurat det. Jeg har også bevisst unnlatt mange (!) andre sider ved sosiale medier, som kan være både positive og negative.

DET JEG IMIDLERTID VIL TIL LIVS HER, og som irriterer meg grenseløst, er at sosiale medier fremstilles som så forbanna viktige, alltid. For de er ikke det. Det er ikke nødvendigvis alle bedrifter som har behov for en egen Facebook fanside, det er ikke alle ansatte i en bedrift som behøver å være på LinkedIn, og det er ikke sikkert at man får så mye igjen for å tvitre om bedriften/produktet sitt. Det virker som om det blir holdt kurs om sosiale medier hver eneste dag, over hele landet. Er det virkelig behov for det? Er det ingen som spør seg selv om hvor nødvendig det egentlig er? Ja, det er viktig å ta i bruk nye muligheter og teknologier, men det virker som om mange bare hopper på bølgen fordi det er det nye, store, uten å tenke noe mer over hvor mye sosiale medier EGENTLIG kan bidra med. Misforstå meg rett, jeg mener absolutt ikke at sosiale medier er unyttig, og jeg foreleser gjerne om alle fordelene og mulighetene selv. Jeg opplever imidlertid at jeg savner et mer reflektert bilde av hva sosiale medier er og mulighetene de gir oss. Jeg er f.eks. fremdeles skeptisk til hvorfor PST egentlig har sin egen Facebook-gruppe. Trenger de egentlig det? Og jeg er LEI av å bli bombadert med alle mulige råd og tips, uten at man har satt seg inn i det faktiske behovet.

For mange av oss er dette fremdeles et nytt fenomen, selv om det allerede er 6 år siden Facebook ble til. En av de første sosiale nettverkstjenestene kom faktisk i 1997 og het SixDegrees.com.  Det er fremdeles, på visse områder, et forholdsvis uutforsket territorie. Vi har ikke fått på plass fastsatte normer for hvordan man skal oppføre seg enda, det endrer seg jo så raskt alt sammen. Det er spennende, jeg må innrømme det. Jeg liker sosiale medier. Jeg er imidlertid så UTROLIG LEI alt fjaset, all hypingen, alle disse suksessoppskriftene. For selv om noe kan være viktig, selv om det er spennende og selv om det er forholdsvis nytt – det er ikke alt. Og jeg er lei av å høre at det er det!

Bare måtte få det ut!

Fikk lyst å linke til en litt usaklig, men morsom video, som oppsummerer en del av poenget mitt utrolig godt.

Jeg skal være emneansvarlig for et fag som heter INFO 114 (Den sosiale veven) som kjøres for andre gang våren 2010. Det er meningen at dette kurset skal “gi en grunnleggende forståelse av kritiske perspektiv på den sosiale veven, kjennetegn ved veven, bakgrunnen for veven og plassen til veven i samfunnet”. En ganske stor oppgave sånn sett, og dette 5 stp faget klarer nok ikke å favne over absolutt alt (skulle bare mangle!).

Forrige semester var det Clay Shirky’s bok “Here comes everybody” som stod på pensum, pluss en del tyngre artikler knyttet til forelesningene.  Shirky er jo både lettleselig og inspirerende, men gir ikke akkurat en god innføring i alt som går under paraplyen “den sosiale veven” og dens betydning for samfunnet (ikke er den særlig kritisk heller…).  Jeg startet derfor et søk etter en ny lærebok i håpet om at noen nylig hadde klart å produsere en OK innføring i mye av det “den sosiale veven” har å tilby. Dette viste seg å være ganske så vanskelig  (hadde jeg hatt tid og evne skulle jeg jammen satt meg ned og produsert en slik bok selv!). Det nærmeste jeg kom (tror jeg) var boken New Media: A Critical Introduction (2009), men det blir sannsynligvis til av vi kjører Shirky et semester til + muligens et kapittel eller to fra New Media.

Jeg fikk imidlertid en god del tips til bøker, nettsider og artikler som gir et fint utgangspunkt, satte sammen en liste og fordelte bøkene i ulike kategorier, og tenkte å dele dette videre. Listen er på engelsk og den er ikke helt ferdig enda, jeg planlegger å få inn en god del flere artikler (har bare ikke hatt tid enda) og forhåpentligvis litt beskrivelser osv. etterhvert. Det er også godt mulig at noen av bøkene kan plasseres under flere av kategoriene (eller burde vært plasser et annet sted…), da det er mye av det jeg ikke har lest selv.

.

LIST OF RESOURCES ON THE SOCIAL WEB

(Thanks to @vidarfalkenberg, @AndersHusa, Bob Berkman, Dave Karpf, Paul Caplan, Mirko Tobias Schaefer, Bente Kalsnes and especially Ronald E. Rice for some great suggestions!)

History of the Internet

• Michael Hauben and Ronda Hauben Netizens: On the History and
  Impact of Usenet and the Internet (1997)
• Tim Berners-Lee: Weaving the Web (2001)

Critical approaches to the Internet

• Jack Goldsmith and Tim Wu: Who controls the Intenet – illusions of a borderless world (2006)
• Marcus Leaning: The internet power and society: rethinking the power of the internet to change lives (2009)
• Martin Lister, Jon Dovey, Seth Giddings, Iain Grant, and Kieran Kelly: New Media: A Critical Introduction (2009)
• Mathieu O’Niel: Cyberchiefs: Autonomy and Authority in Online Tribes (2009)
• Jonathan Zittrain: The Future of the Internet: And How to Stop It (2008)
• First Monday, Volume 13, Number 3. A special edition edited by Michael Zimmer (2008)

Internet possibilities:

• Jeff Jarvis: What Would Google Do? (2009)
• Clay Shirky: Here comes everybody: The power of organizing without organizations (2009)

Theory and background

• James Beniger: The Control Revolution: Technological and Economic Origins of the Information Society (1989)
• Yochai Benkler: The Wealth of Networks – How Social Production Transforms Markets and Freedom (2007)
• John G. Breslin, Alexandre Passand and Stefan Decker: The Social Semantic Web (2009)
• Nicholas Carr: The Big Switch: Rewiring the World, from Edison to Google (2008)
• Manuel Castells, Mireia Fernandez-Ardevol, Jack Linchuan Qiu, and Araba Sey: Mobile Communication and Society: A Global Perspective (2009)
• Manuel Castells: Communication Power (2009)
• David Gauntlett and Ross Horsley: Web.Studies (2004)
• Glen Greeber and Royston Martin: Digital Cultures – Understanding New Media
• Paul Levinson: Digital McLuhan (2001)
• Leah A. Lievrouw and Sonia Livingstone: Handbook of New Media (2006)
• Knut Lundby: Mediatization: Concepts, Changes, Consequences (2009)

Digital generation

• Mizuko Ito, Sonja Baumer, Matteo Bittanti, Danah Boyd et. al: Hanging Out, Messing Around, Geeking Out: Living and Learning with New Media (2009)
• Steve Jones: Virtual Culture (1997)
• Henry Kressel and Thomas V. Lento: Competing for the Future: How Digital Innovations are Changing the World (2007)
• Kathryn C. Montgomery: Generation Digital: Politics, Commerce, and Childhood in the Age of the Internet (2007)
• Don Tapscott: Grown up digital: how the net generation is changing your world (2008)
• David Weinberger: Everything is Miscellaneous: The Power of the New Digital Disorder (2008)

Social behaviour

• James E. Katz and Ronald E. Rice, Social consequences of Internet use: Access, involvement and interaction (2002)
• Howard Rheingold: Smart Mobs – The Next Social Revolution (2003)
• Steven Vedro: Digital Dharma: A User’s Guide to Expanding Consciousness in the Infosphere (2007)

Popular culture

• Kelli S. Burns: Celeb 2.0 (2009)
• Henry Jenkins: Convergence Culture: Where Old and New Media Collide (2008)

Social networks

• Jenny Ryan: The Virtual Campfire: An Ethnography of Online Social Networking (E-Book)

Blogs

• Michael A. Banks: Blogging Heroes: Interviews with 30 of the World’s Top Bloggers (2007)
• Jill Walker Rettberg: Blogging (2008)

User-generated content

• Axel Bruns: Blogs, Wikipedia, Second Life, and Beyond: From Production to Produsage (2008)
• Douglas Thomas: Hacker Culture (2002)

Trust, privacy and ethics

• Charles Ess: Digital Media Ethics (2009)
• Daniel J. Solove: The Future of Reputation: Gossip, Rumor, and Privacy on the Internet (2008)

Searching, finding and collective intelligence

• John Battelle: The Search: How Google and Its Rivals Rewrote the Rules of Business and Transformed Our Culture (2006)
• Pierre Levy: Collective Intelligence: Mankind’s Emerging World in Cyberspace (2001)
• Peter Morville: Ambiant Findability (2005)
• Cass R. Sunstein: Infotopia – How Many Minds Produce Knowledge (2008)
• Lokman Tsui: The Hyperlinked Society: Questioning Connections in the Digital Age (2008)

Impact on news, journalism and print

• Dan Gilmore: We the Media – Grasroots Journalism by the People, for the People (2006)
• Jeff Gomez: Print Is Dead: Books in our Digital Age (2007)

Business, marketing and innovation

• Chris Anderson: The Long Tail: Why the Future of Business is selling less of more (2008)
• William Aspray and Paul E. Ceruzzi: The Internet and American Business (2008)
• Andy Beal and Judy Strauss: Radically Transparent: Monitoring and Managing Reputations Online (2008)
• Yochai Benkler: The Wealth of Networks: How Social Production Transforms Markets and Freedom (2007)
• Andrew Hargadon: How Breakthroughs Happen: The Surprising Truth About How Companies Innovate (2003)
• Eric von Hippel:  The Sources of Innovation (1988)
• Eric von Hippel: Democratizing Innovation (2005)
• Charles Leadbeater: We-Think: Mass innovation, not mass production (2009)
• Lawrence Lessig: Remix: Making Art and Commerce Thrive in the Hybrid Economy (2008)
• Don Tapscott and Anthony D. Williams: Wikinomics: How Mass Collaboration Changes Everything (2008)
• David Teten and Scott Allen: The Virtual Handshake: Opening Doors and Closing Deals Online (2005)
• Eric Qualman: Socialnomics: How social media transform the way we live and do business (2009)

Politics

• Garret M. Graff: The First Campaign: Globalization, the Web, and the Race for the White House (2007)
• Randolph Kluver, Nicholas W. Jankowski, Kirsten M. Foot and Steven M. Schneider: The Internet and National Elections: A Comparative
  Study of Web Campaigning (2007)
• Joe Trippi: The Revolution Will Not Be Televised (2008)

Law

• Lawrence Lessig: Code and other Laws of Cyberspace (2000)

Health

• Monica Murero and Ronald E. Rice: The Internet and health care: Theory, research and practice (2006)
• Ronald E. Rice and J.E. Katz: The Internet and health communication: Expectations and experiences (2001)

User guides

• Ann Bell: Exploring Web 2.0: Second Generation Interactive Tools (2009)

Software

• Christopher M. Kelty: Two Bits: The Cultural Significance of Free Software. Durham (2008)
• Eric S. Raymond: The Cathedral & the Bazaar: Musings on Linux and Open Source by an Accidental Revolutionary (2000)

OTHER RESOURCES

• Danah Boyd: Research on Social Network Sites
• Danah Boyd: Research on Twitter and Microblogging
• Social Media: 20 free e-books about social media
• Jay Rosen: Journalism
• Webnographers.org

I am also working on a list of articles concerning the Social Web which you can find here.

Når man forsker på sosiale nettverkstjenester og bruken av disse, slik som jeg gjør, så er det ganske mange faktorer som spiller inn – noe som ikke alltid er så lett å få frem. Eller, egentlig så er det alltid der jeg har hatt min styrke da – i å kunne formidle kompliserte saker klart og enkelt for andre. Likevel har jeg problemer med dette når det kommer til journalister – jeg er rett og slett veldig redd for å bli feilsitert eller at jeg skal fremstilles som en komplett idiot uten noen som helst forståelse for det jeg forsker på. Eller – o’ største frykt – ikke være i stand til å svare skikkelig på et relevant spørsmål. Idiotene finnes jo der ute de også, så hvorfor skulle ikke jeg kunne være en av dem? Vel, jeg mener jo bestemt at jeg ikke er det da – selv om jeg også gjør feil og prøver å lære av dem. Jeg har også opplevd å bli feilsitert eller litt feil fremstilt flere ganger, og selv om jeg egentlig ikke ser på det som så fryktelig alvorlig (litt bør man da tåle!) så føles det likevel ubehagelig.

Thomas Hylland Eriksen tok opp en del av denne problematikken i Dabladet med artikkelen Forskning og folkevett – er forskerne virkelighetsfjerne tåkefyrster? den 16. oktober. Jeg må si at jeg kjenner meg igjen i mye av det som skrives her.

Det jeg egentlig vil frem til er at jeg må jo gjøre noe med denne frykten, for jeg tror det er positivt for meg som forsker å møte den utfordringen det er å måtte svare på direkte spørsmål fra en journalist. Gøy er det også! Aller helst trenger jeg vel mer medietrening, noe jeg aldri har fått. Jeg har ingen problemer med å forsvare mine synspunkter, dele mine meninger eller å trekke konklusjoner – men et oppslag i VG er noe annet enn en godt gjennomarbeidet artikkel som presenteres på en konferanse, publiseres i et tidsskrift eller diskuteres med andre akademikere. Eller publiseres på en blogg.

Det er også noe med dette som kalles synsing og som veldig mange synes vi forskere gjør for mye av. Altså at vi setter oss ned og synes ditt og datt om ting uten egentlig å ha noe materiale (eller “bevis” om du vil) å vise til. Personlig er jeg både enig og uenig i denne kritikken. Ja, man bør ha et materiale å uttale seg på bakgrunn av, forskning å vise til. Det er tross alt det vi jobber med. På andre siden er det like viktig, synes jeg, at man tørr å si noe om de tendensene som oppstår, trekke noen hovedlinjer og forsøker å komme med forklaringer – selv om man ikke sitter med det endelige svaret enda. Tankevirksomheten rundt det vi arbeider med og alle ideene som dannes gjennom selve arbeidet er etter min oppfatning minst like viktig som selve resultatet av forskningen – og det bør da være rom for denne typen synsing også? Uten at man er useriøs av den grunn? Jeg mener i alle fall det!

Dette ble visst et ganske personlig, og kanskje litt rotete, innlegg. Dere får tilgi meg, jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne bloggen enda. Det var uansett godt å få det ut!